Gjesteinnlegg; Heidi Berg Sand, hot jeger, Nord-Odal

Du trenger ikke være morgenfugl, glad i å gå langt eller like å bli skitten på hendene, men selvfølgelig er det en fordel. Jeg skal avsløre verdens beste medisin mot høstdepresjon.

Klokka slår 07:00 og det er blitt oktober, da sitter postkæra fra Nedre Holt jaktlag på post på Svekkmyra, 6 tagger’n, Stormyra, Kælveposten, Sagbladet….

Dette gjesteinnlegget handler om ekte ælljjakt i Odalen.

 

Borka og jeg står og lytter på jaktradioen, en etter en melder postkæra ifra om at de er klare. Borka er familiehunden, en ekte jemthund. En annen plass i skogkanten står Trond og Tiivi klar. Tiivi ble hentet i Finland i mars, og har alt klart å sjarmere de tre andre jemthundgutta i senk. Selv syns jeg det var veldig hyggelig å få doble andelen av jenter på jaktlaget.

Postkæra er klare, og vi hundeførerne starter søket. Det går over stokk og stein, opp og ned i terrenget, hjortelusa faller ned fra trærne og klistrer seg i håret, bak i hodet mitt summer en tanke om at det skal mer til enn 2 sjamporunder og en balsamrunde for å få dem ut igjen, ut i myra – vann til knærne, og vi snakker pulsøkning.

Plutselig er snuta til Borka dypt plantet i jorda, her har ælljen gått. “Er det ferske?” Borka undrer og snuser på kvisten rundt. Halen faller mellom beina, brystkassa frem, lang hals og snuta til værs, “sniff, sniff” i øst, nord, vest.

Så snur han seg rundt og titter meg inn i øynene, og det blikket sier meg en ting; “Heidi, jeg vet hvor ælljen er – følg meg!”. Raskt strammes båndet og Borka drar i vei mot nordøst. Nå går det dypt inn i skogen på stier som ælljene i mange år har tråkket selv, ut i myra, under, over, hit og ditt. Brått stanser vi og Borka snuser på ælljbæsj. Jeg kjenner på bæsjen – den er varm. På veien har jeg observert at vi er i fæla etter ei ku med kalv, og tråkk etter en okse kan vi til tider observere.

En rask titt på gps-en og en kommentar på radioen. “Heidi her, vi nærmer oss Stormyra og vi går i fæla til ei ku med kalv, og det virker som det er en okse som følger med.” Det knepper i skogen..

Vi blir stående noen minutter før vi fortsetter. Kort tid etter hører vi det smelles av to skudd. Er det Trond som har kommet over en sovende postkær og skrudd av lyddemperen? Nei, det er oksen som er skutt. Borka er i tohundre etter å komme seg til fallet. To nye skudd, og kalven ligger i følge radioen på naboposten.

Støkken er over, og det er tid for ragging og vomming. Før ælljene skal hentes ned fra skogen og henges opp under låvebrua på Øvre Holth.

 

Ælljakta har sin egen sjarm og høsten blir ikke det samme uten, og ingenting kan varmeopp mine Odøling-gener bedre enn da jeg får lov til å snakke om ællj og ælljjakt, – OG til alle mine venner i fra bien: Det heter ællj, og det kommer det bestandig til og gjøre!